wordify
bokmålsordboka
komplement
SUBSTANTIV
Fra latin , av complere ‘fylle’
tillegg, utfylling
I grammatikk: eldre betegnelse for preposisjonsfrase
komplementar
SUBSTANTIV
Innskyter med fullt ansvar i kommandittselskap; jamfør kommandittist
komplementaritet
SUBSTANTIV
Sammenheng mellom noe som samtidig utfyller hverandre og utelukker hverandre; det å være komplementær
komplementbue
SUBSTANTIV
sirkelbue som sammen med en annen bue utgjør 90°
nynorskordboka
komplement
SUBSTANTIV
Frå latin , av complere ‘fylle’
tillegg, utfylling
I grammatikk: eldre nemning for preposisjonsfrase
komplementar
SUBSTANTIV
Innskytar med fullt ansvar i eit kommandittselskap; jamfør kommandittist
komplementaritet
SUBSTANTIV
Samanheng mellom noko som på same tid utfyller kvarandre og utelukkar kvarandre; det å vere komplementær
komplementboge
SUBSTANTIV
Kvar av to sirkelboge som til saman er 90°