bokmålsordboka
knebel
SUBSTANTIV
Fra lavtysk , opprinnelig ‘tverrstang’, jamfør norrønt knefill ‘tverrstokk’
Trestykke, tøystykke eller lignende til å stikke i munnen på menneske eller dyr for å hindre det i å gi lyd fra seg
knebel
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
knebel
SUBSTANTIV
knebelsbart
SUBSTANTIV
Førsteleddet av tysk knebel; beslektet med knebel
Stor bart
nynorskordboka
knebel
SUBSTANTIV
Frå lty, opphavleg ‘tverrstong’; jf norr knefill ‘tverrstokk’
Pinne, tystykke eller liknande til å presse i munnen på person eller dyr for å hindre det i å gje lyd frå seg
knebel
SUBSTANTIV
Frå l.ty.
knebelsbart
SUBSTANTIV
Førsteleddet av tysk knebel
Stor bart