wordify
bokmålsordboka
klenge
VERB
Jamfør norrønt klengjast ‘klenge seg inn på '
Klynge, klamre (seg)
Klenge seg innpå noen (være påtrengende)
Klenge seg til noe
klenge
VERB
Fra tysk
Tørke kongler for å få dem til å slippe frøene
klengenavn
SUBSTANTIV
oppnavn, økenavn
Sette klengenavn på en
klengen
ADJEKTIV
Som lett klenger seg fast
klenget
nynorskordboka
klenge, klengje
SUBSTANTIV
Klengen person
klenge, klengje
VERB
Jamfør norrønt klengjast ‘klengje seg inn på’
Feste seg, hengje seg fast; klamre seg fast; klynge
Vere klengen
klenge, klengje
VERB
Tysk klengen, eigenleg ‘få til å springe ut med ein klingande lyd’
Tørke kongler så dei slepper frøa
Klenge ut frøet
klengegras, klengjegras
SUBSTANTIV
Av klenge
klengemaure