wordify
bokmålsordboka
klamme
SUBSTANTIV
Fra tysk, lavtysk opphavlig ‘klemme’
parentes, hakeparentes
Tegn (som særlig settes i marg og) som sammenføyer flere linjer eller ord
klammeform
SUBSTANTIV
I språkvitenskap: sideform (som står i klammer i ordlistene)
klammer
SUBSTANTIV
Klamme
klammer
SUBSTANTIV
Redskap til å klemme noe fast eller sammen med
nynorskordboka
klamme, klammer
SUBSTANTIV
Frå lågtysk, tysk opphavleg ‘klemme’, samanheng med klam
(hake)parentes
Teikn (som særleg blir sett i margen, og) som føyer saman fleire linjer eller ord
klammeform, klammerform
SUBSTANTIV
sideform