wordify
bokmålsordboka
kitt
SUBSTANTIV
Av tysk Kitt; beslektet med kvae
Seig masse som hardner i luft og brukes til bindemiddel, tetting av fuger og lignende
Kittet på de gamle vindusrutene falt av
kittel
SUBSTANTIV
Fra tysk, beslektet med arabisk qutun ‘bomull’; jamfør kattun
Frakk til å ha over annet tøy i visse yrker
Legen var kledd i en hvit kittel
kitte
VERB
Feste, tette eller fylle med kitt
Kitte vinduer
nynorskordboka
kitt
SUBSTANTIV
Av tysk Kitt; samanheng med kvae
Seig masse som hardnar i luft, og som blir brukt til bindemiddel, tetting av fuger og liknande
Kittet på det gamle vindauget hadde falle av
kittekniv, kittkniv
SUBSTANTIV
Kniv med breitt skråskore blad til kitting
kittel
SUBSTANTIV
Frå ty.; smh med arab. qutun ‘bomull’; jamfør kattun
Frakk til å ha over andre klede i visse yrke
Ein lækjar i kvit kittel