wordify
bokmålsordboka
kalle
VERB
Norrønt kalla
Rope (på)
Plikten kaller
Kalle på hunden
budsende
Kalle inn til møte
Kalle tilbake
Kalle fram
Kjenne seg kalt (eldre: kallet)
Komme som kalt (eldre: kallet)
Gud kalte ham (1. Kor 7,17)
utnevne
Bli kalt til biskop
I telesamband:
Kalle på et skip
Bli kalt opp over radio
Gi navn
Kalle opp (igjen) moren
De kalte gutten Nils
Omtale, karakterisere som
Kaller du det å vaske?
Kalle seg rik
Kalle seg fagmann
Vi kaller henne sjefen
Rope utnavn til
De andre ungene kalte dem det verste de kunne finne på
kallelse
SUBSTANTIV
Det å kalle(s)
Kallelse til et embete
Indre drift, tilskyndelse
Bli styrt av en indre kallelse
kallenavn
SUBSTANTIV
Om dyr: lokkenavn; om personer: tilnavn
kallesignal
SUBSTANTIV
I (tele)samband: bokstavkode som identifiserer mottaker og sender i én melding
nynorskordboka
kalle
VERB
Norrønt kalla
Rope på; bodsende; utnemne
Kalle (på) hunden
Pliktene kallar
Gud kalla han (1. Kor 7,17)
Kome som kalla
Kjenne seg kalla
Kalle fram
Kalle attende
Kalle inn til møte
Bli kalla til biskop
I telesamband:
Kalle opp abonnenten
Gje namn, nemne; tiltale som; karakterisere som
Dei kalla dottera Aud
Kalle opp (att) mora
Kalle nokon sjef
Kalle seg fagmann
Kalle seg rik
Ein småting å kalle
Føremiddagsmaten eller dugurden, dei kallar
Refleksivt: bli kalla, heite
Ho kallast Vesla
Rope utnamn til; skjelle ut
Dei kallar meg!
Stå og kalle kvarandre
kallenamn
SUBSTANTIV
Om dyr: lokkenamn; om folk: tilnamn
kallesignal
SUBSTANTIV
Etter engelsk call-signal
I (tele)samband: bokstavkode som identifiserer mottakar og sendar; kjenningssignal
kalle ein spade for ein spade
Nemne noko med rette namnet; Sjå: spade