wordify
bokmålsordboka
ironi
SUBSTANTIV
Fra gresk eironeia ‘forstillelse’
Det å si det motsatte av det en mener på en slik måte at ens virkelige mening skinner igjennom
Forfatterens spesialvåpen er sylkvass logikk og finslipt ironi
Skjebnens ironi
Uventet tilfelle som synes å finne sted for å spille en et puss
ironiker
SUBSTANTIV
Person som ofte er ironisk
ironisere
VERB
Uttale seg ironisk, spotte
Ironisere over noe
ironisk
ADJEKTIV
Med bruk av ironi, som er preget av ironi
Et ironisk smil
En ironisk kommentar
Være bitende ironisk
nynorskordboka
ironi
SUBSTANTIV
Latin ironia av, gresk eironeia ‘tilskaping, ironi’
Uttrykksmåte der ein med fin spott seier noko anna enn ein meiner (ofte det stikk motsette), men slik at den eigenlege meininga skin igjennom
Med sin flengjande kritikk og fine ironi hudfletta han motstandarane
ironikar
SUBSTANTIV
Person som ofte uttrykkjer seg ironisk
ironisere
VERB
Gresk eironizein
Bruke ironi, tale ironisk, spotte
Ironisere over noko
ironisk
ADJEKTIV
Gresk eironikos
Med bruk av ironi, som er prega av ironi
Han fekk eit ironisk svar