wordify
bokmålsordboka
instrument
SUBSTANTIV
Fra latin; av instruere
Finere verktøy, redskap eller apparat
Bilens instrumenter er oversiktlig plassert
Kirurgiske instrumenter
I overført betydning: middel til å oppnå et bestemt resultat, redskap
Partiprogrammet er et framtidsrettet politisk instrument
Være et instrument i ledernes hender
Språket er et instrument for tanken
Innretning til å frambringe musikk med, musikkinstrument
Blåseinstrument, strengeinstrument, strykeinstrument
Spille flere instrumenter
instrumentalis
SUBSTANTIV
I grammatikk: kasus i visse språk som uttrykker redskap, hjelpemiddel en handling blir utført med
instrumentalisme
SUBSTANTIV
I filosofi: retning som ser på kunnskap og erkjennelse som redskaper til å beherske virkeligheten i menneskenes tjeneste
instrumentalist
SUBSTANTIV
Person som spiller musikkinstrument; til forskjell fra vokalist
nynorskordboka
instrument
SUBSTANTIV
Latin instrumentum ‘utstyr, reiskap’ av instruere ‘byggje, ordne, skipe, undervise’
Finare verktøy, reiskap eller apparat
Kirurgiske instrument
Instrumenta i kontrollrommet var plasserte på ei tavle
I overført tyding:
Nynorsk er eit vedunderleg instrument for ånd og tanke
Musikkinstrument
Spele fleire instrument
instrumentalis
SUBSTANTIV
Mellomalderlatin
I grammatikk: kasus som uttrykkjer reiskapen, middelet ei handling blir utført med
instrumentalisme
SUBSTANTIV
I filosofi: kunnskapsteoretisk synsmåte som ser på kunnskapane som reiskapar eller middel til åndeleg og praktisk herredøme over det røynlege
instrumentalist
SUBSTANTIV
Person som spelar eit instrument, til skilnad frå vokalist