wordify
bokmålsordboka
initiativ
SUBSTANTIV
Fra fr.; av lat. initium ‘begynnelse’
Begynnelse eller tiltak som får noe i gang el i stand
Festen kom i stand på hennes initiativ
Dette er et initiativ som ønskes velkommen
Vilje eller evne til å komme i gang med noe; tiltaksevne
Ikke eie initiativ
I jus: rett til å komme med lovforslag
Ha initiativet
Ha utspillet
Lagene skiftet på å ha initiativet
Ta initiativet
Prøve å få i gang noe
Han tok initiativet selv
Byråden bør ta et initiativ for å få det til
På eget initiativ
Ut fra egen vilje
Uten å bli bedt
initiativrett
SUBSTANTIV
I jus: initiativ
initiativtaker, initiativtager
SUBSTANTIV
Person som tar initiativ
Være blant initiativtakerne til aksjonen
nynorskordboka
initiativ
SUBSTANTIV
Frå fr.; av lat. initium ‘byrjing’
Første steg eller tiltak som får noko i gang el i stand
Initiativet må kome nedanfrå
Vilje eller evne til å kome i gang med noko; tiltaksevne
Han eig ikkje initiativ
I jur: rett til å gjere lovframlegg
Ha initiativet
Ha utspelet
Heimelaget hadde initiativet i kampen
På eige initiativ
Ut frå eiga vilje
Utan å bli beden
Ta initiativet
Prøve å få i gang
Dei tok initiativet til ein underskriftskampanje
Statsråden vil ta eit initiativ for å endre lova
initiativrett
SUBSTANTIV
I jus: initiativ
initiativtakar
SUBSTANTIV
Person som tek initiativ
Vere blant initiativtakarane til aksjonen
initiativlaus
ADJEKTIV
Utan initiativ