wordify
bokmålsordboka
idiot
SUBSTANTIV
Fra gresk egentlig ‘privatmann, uvitende person’, av idios ‘egen’
Person som oppfører seg svært dumt, tosk
Jeg er en idiot når det gjelder teknikk (helt uvitende)
Se deg for, din idiot!
Den idioten kjørte mot rødt lys
Medisinsk, foreldet: person som lider av idioti
I sammensetninger: person med svært ensidige interesser
Fagidiot, sportsidiot
idioti
SUBSTANTIV
dumhet, tåpelighet
Det er det rene idioti å gjøre noe sånt
Medisinsk, foreldet: alvorlig psykisk utviklingshemning (med IQ under 35)
idiotisme
SUBSTANTIV
Idiomatisk uttrykk
Sjelden: idioti
idiotisk
ADJEKTIV
Svært dum, tåpelig
At det går an å gjøre noe så idiotisk !
Et idiotisk påfunn
nynorskordboka
idiot
SUBSTANTIV
Gresk idiotes ‘privatmann, uvitande person’, av idios ‘eigen’
åndsveik person (med IQ under 35)
dumrian, tosk
Din idiot!
I samansetningar: person som berre er oppteken av det som førsteleddet nemner
Fagidiot
Sportsidiot
idioti
SUBSTANTIV
åndsveikskap som er så stor at sosial tilpassing ikkje er mogleg
toskeskap, dårskap
Det er idioti å gjere noko slikt
idiotisme
SUBSTANTIV
Sjeldan: idioti
Idiomatisk uttrykk
idiotisk
ADJEKTIV
åndsveik
Særs dum, tosket
Eit idiotisk påfunn