wordify
bokmålsordboka
hiss
SUBSTANTIV
Tonen h hevet et halvt tonetrinn, enharmonisk med C
hissigpropp
SUBSTANTIV
Hissig, bråsint person; sinnatagg
hissighet
SUBSTANTIV
Det å være hissig
Bli rød av hissighet
hisse
VERB
Av lavtysk hitzen, hissen ‘drive fram’, av tysk hitzen ‘opphete’
Drive, egge til å jage eller angripe
Hisse hunden på noen
Egge til kamp eller angrep
Hisse massene til kamp
Hisse opp
Få til å bli opphisset eller oppøst
Hun ønsket ikke å hisse opp folkemengden
Hisse seg opp
Bli sint eller opphisset
Han lot seg hisse opp av sleivete kommentarer
Vekke lidenskap; øse opp
Brukt som adjektiv
Hissende rytmer
nynorskordboka
hiss
SUBSTANTIV
Tonen h opphøgd eit halvt tonesteg, einharmonisk med C
hiss
INTERJEKSJON
Lydord som òg finst i skotsk i same bruk
Egging til hund når han skal jage
Hiss, ta han!
hissigpropp
SUBSTANTIV
Bråsint person; sinnatagg
hisse
VERB
Av lågtysk hitzen, hissen ‘drive fram’, av tysk hitzen ‘hete opp’
Drive, eggje til å jage eller til å gjere åtak
Hisse hunden på nokon
Eggje til kamp eller åtak
Hisse nokon til kamp
Vekkje lidenskap; øse opp
Brukt som adjektiv
Hissande rytmar
Hisse opp
Få til å bli opphissa eller oppøst
Ho klarte å hisse opp sjefen
Hisse seg opp
Bli sint eller oppøst
Han har lett for å hisse seg opp