wordify
bokmålsordboka
hindu
SUBSTANTIV
Av persisk Hind ‘India’, av sanskrit sindhu ‘dråpe, elv’; opprinnelig brukt om elva Indus og området rundt den
Person som bekjenner seg til hinduisme
hinduisme
SUBSTANTIV
Fellesbetegnelse på en rekke religionsformer som har oppstått på det indiske subkontinentet
hindustani
SUBSTANTIV
Fra persisk ‘indisk (språk)’, av Hindustan ‘hinduenes land’
Eldre betegnelse på språk som ble talt rundt Dehli-området; jamfør hindi og urdu
hinduisk
ADJEKTIV
Som gjelder hindu og hinduisme; hinduistisk
Hinduisk litteratur
nynorskordboka
hindu
SUBSTANTIV
Av persisk Hind ‘India’, av sanskrit sindhu ‘drope, elv’; opphavleg brukt om elva Indus om området rundt den
Person som er tilhengjar av hinduisme
hinduisme
SUBSTANTIV
Samnemning på ei rekkje religionsformar som har oppstått på det indiske subkontinentet
hindustani
SUBSTANTIV
Frå persisk ‘indisk (språk)’, av Hindustan ‘ landet til hinduane’
Eldre nemning på språk som vart talt rundt Delhi-området; jamfør hindi og urdu
hinduisk
ADJEKTIV
Som gjeld hindu og hinduisme; hinduistisk
Hinduisk levevis