wordify
bokmålsordboka
hedning
SUBSTANTIV
Norrønt heiðingi, av foreldet adjektiv heden, beslektet med hede
Person som ikke hører til noen av de store religionene, kristendommen, jødedommen og lignende; hedensk person
Drive misjon blant hedningene
ukristelig person; fritenker
Han er en reinspikka hedning
hedningkristen
SUBSTANTIV
I tidlig kristen tid: person som lot seg døpe uten først å ha hørt til det jødiske trossamfunn; jamfør jødekristen
hedningland
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: hedensk land
hedningmisjon
SUBSTANTIV
Særlig om eldre forhold: kristen misjonsvirksomhet utenfor hjemlandet; jf hedning; t_forsk_f indremisjon
nynorskordboka
heidning
SUBSTANTIV
Norr. heiðingi, av forelda adj heden, smh med hede; av heiden
Person som ikkje tilhøyrer kristendomen, jødedomen eller nokon av dei andre store religionane; heiden person
Misjonen mellom heidningane
ukristeleg person; fritenkjar
Han var reinspikka heidning
heidningfolk
SUBSTANTIV
heidningland
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: heiden land
heidningmisjon
SUBSTANTIV
Særleg om eldre forhold: kristen misjonsverksemd utanfor heimlandet; jf heidning til skilnad frå indremisjon