wordify
bokmålsordboka
halte
VERB
Være halt, dra på en fot eller begge føtter
Halte og hinke
I presens partisipp:
Komme haltende
I overført betydning:
Sammenligningen halter
haltefanden
SUBSTANTIV
I folketroen: navn på fanden fordi han hadde hestehov og haltet
haltepink
SUBSTANTIV
Person som halter
hale
VERB
Norrønt hala, fra lavtysk
Trekke, dra med lange kraftige tak
Hale ut tiden (trekke ut, forhale)
Jeg måtte hale svarene ut av henne
Hale i land (også: berge seg eller en i land (når en har rodd seg for langt ut), gjøre retrett)
Hale av sted med en (trekke av sted med en)
Hale opp, inn noe
Hal i og dra!
Hale i hver sin ende av tauet
Hale seieren i land
Så vidt sikre seg seieren
Hale innpå
Ta, vinne innpå
nynorskordboka
halte
VERB
Vere halt, gå ujamt, dra på foten (føtene), hinke
Hesten haltar på høgre framfoten
Kome haltande
I overført tyding; om vers: ha mangelfull rytme
Eit par haltande verselinjer
Samanlikninga haltar (er lite råkande, er skeiv)
haltefaen, haltefan, haltefanden
SUBSTANTIV
I folketru: nemning på fanden fordi han har hestehov og haltar