wordify
bokmålsordboka
glemme, glømme
SUBSTANTIV
glemme, glømme
VERB
Norrønt gleyma, av glaumr ‘overstadig glede’, egentlig ‘være overstadig lystig (og derfor forsømme)'
Ikke huske, tape av minne
Det skal jeg aldri glemme deg for
Har du glemt meg?
Jeg glemmer det aldri
Glemme morsmålet sitt
Glemme tid og sted
Jeg har glemt hva han heter
Legge igjen
Glemme boka hjemme
Glemme paraplyen, hanskene
forsømme, unnlate
Glemme å slokke lyset
Glemme pliktene sine
Ikke bry seg om, ikke tenke på
Gjemt er ikke glemt
Det kan du bare glemme (det lar seg ikke gjøre)
Glem det!
Glemme gammel urett
Ikke ta hensyn til
Du glemmer hvem du taler til
Refleksivt:
Glemme seg selv
Være uselvisk, ikke tenke på egen fordel
Glemme seg
Gjøre noe uten å tenke, forløpe seg
glemmebok, glømmebok
SUBSTANTIV
glemme seg selv
Gjøre noe uten å tenke på egen fordel; være uselvisk; Se: glemme
nynorskordboka
gløyme
SUBSTANTIV
gløymsle
Gå, kome i gløyme el. i gløyma (bli gløymd)
gløyme
VERB
Norrønt gleyma av glaumr ‘ståkande moro eller glede’ (da det er lett å forsøme noko)
La gå or minnet, ikkje hugse
Gløyme namnet, språket
Henne gløymer eg aldri
Gløyme tid og stad
Vere heilt fortumla
Forsøme, ikkje gjere
Gløyme (av) å sløkkje lyset
Gløyme pliktene sine
Leggje (att)
Gløyme (att) paraplyen, hanskane, matpakka
Ikkje bry seg om, ikkje vørde
Gløyme gammal urett, fiendskap
Gløym det!
Gøymd er ikkje gløymd
Gløyme dei gamle
Kjenne seg gløymd (av slekta, samfunnet)
Refleksivt:
Gløyme seg
Gjere noko utan å tenkje, vere distré
Gløyme seg sjølv
Vere usjølvisk og sjølvofrande
gløymebok
SUBSTANTIV
gløymen
ADJEKTIV
gløymsk