wordify
bokmålsordboka
fort
SUBSTANTIV
Av fransk fort ‘sterk, kraftig’
Selvstendig festningsverk
fort
ADJEKTIV
Fra lavtysk; beslektet med for
I høy fart, på kort tid; hurtig, rask
Små, forte bevegelser
Brukt som adverb
Kjøre for fort
Kom hit, og det litt fort!
Alt gikk så fort
Det blir fort vanskelig
Fort vekk
Stadig, ofte
fortale
SUBSTANTIV
Av for- og tale
forord
fortaler
SUBSTANTIV
Person som taler ens sak
nynorskordboka
fort
SUBSTANTIV
Av fransk fort ‘sterk, kraftig’
Sjølvstendig festningsverk
fort
ADJEKTIV
Frå lågtysk; samanheng med for
I høg fart, på kort tid; snøgg, rask, snar, kjapp
Forte rørsler
Brukt som adverb
Køyre for fort
Kom hit, og det litt fort!
Alt gjekk så fort
Dette blir fort vanskeleg
Fort vekk
Rett som det er, ofte
fortale
SUBSTANTIV
Av for- og tale
føreord
fortau
SUBSTANTIV
Norrønt tá ‘opptrakka plass framfor hus’
Gangveg langs køyrebana i ei gate
Gå på fortauet