wordify
bokmålsordboka
forespørre
VERB
Av fore-
Spørre på en formell måte
Bli forespurt om å stille til valg
nynorskordboka
spørjar
SUBSTANTIV
Person som stiller spørsmål
spørjast
VERB
Av spørje
Bli kunnig, kjend; frettast
Det hadde spurst
Vere eit vilkår; vere tvilsamt
Det spørst om eg får tid
spørje
VERB
Norrønt spyrja; av spor
Vende seg til for å få svar på noko; frege, forhøyre (seg)
«kjem du snart heim?» spurde mora
Spørje etter noko(n)
Spørje faren om lov
Du spør og grev om alle ting
I retorisk spørsmål, som framheving
Spør om eg vart glad!
eksaminere
Bli spurd om 1814
Ingen som bryr seg om
Om 30 år er det ingen som spør kven du var
Få spurt opp nokon
Spørje nokon til råds
Spørje nokon ut om noko(n)
Spørje seg for, fram, føre
Spørje seg fri frå skulen
I presens partisipp: som uttrykkjer spørsmål
Eit spørjande blikk
Ei spørjande hovudsetning
Spørjande pronomen
Sjå spørjande på nokon
Spørje seg sjølv
Grunde på
Få vite, høyre om; frette
Spørje nytt
Ho vart aldri spurd meir (ingen høyrde noko meir til henne)