wordify
bokmålsordboka
empiri
SUBSTANTIV
Av gresk empeiria, av peira ‘forsøk’
Metode eller kunnskap som er bygd på observasjoner og erfaringer
materiale av observasjoner eller erfaringer brukt som grunnlag for forskning
Det fins ingen empiri om dette
Det bør skaffes empiri før en uttaler seg sikkert
empiriker
SUBSTANTIV
Person, særlig forsker, som bygger sin viten på observasjon og erfaring
Hun er empiriker og sverger til tall og harde fakta
empirisme
SUBSTANTIV
Vitenskapelig retning som hevder at erfaring er den eneste kilden til kunnskap og erkjennelse; til forskjell fra rasjonalisme
empirist
SUBSTANTIV
Tilhenger av empirisme; empiriker
nynorskordboka
empiri
SUBSTANTIV
Av gresk empeiria ‘røynsle’, av peira ‘forsøk’
Metode eller kunnskap som er bygd på observasjonar og røynsler
materiale av observasjonar eller røynsler brukt som grunnlag for forsking
Det er lite empiri på dette feltet
empirikar
SUBSTANTIV
Person, særleg forskar, som byggjer kunnskapen sin på observasjon og røynsle
Ein ekte empirikar og rasjonalist
empirisme
SUBSTANTIV
Vitskapleg retning som held røynsla for einaste kjelda til kunnskap og sannkjenning; til skilnad frå rasjonalisme
empirist
SUBSTANTIV
Tilhengjar av empirisme; empirikar