wordify
bokmålsordboka
elefant
SUBSTANTIV
Fra gresk uvisst opphav
Svært stort pattedyr med to store støttenner og snabel i familien Elephantidae av ordenen Proboscidea
Afrikansk, indisk elefant
Gjøre en mygg, en flue til en elefant
Gjøre mye vesen av en bagatell
elefanthud
SUBSTANTIV
I overført betydning: svært tykk hud
Politikere får elefanthud
elefantiasis
SUBSTANTIV
Kronisk sykdom med sterk oppsvulming av føtter, legger og lår
elefantskilpadde
SUBSTANTIV
Stor skilpadde som fins på Galapagosøyene, Testudo elephantopus
nynorskordboka
elefant
SUBSTANTIV
Frå gresk uvisst opphav
Stort hovdyr med snabel og støyttenner, av familien Elephantidae i ordenen Proboscidea
Stor, tung som ein elefant
Gjere ein mygg/ei mus til ein elefant
Blåse opp ein bagatell
elefantiasis
SUBSTANTIV
Kronisk sjukdom (på grunn av dårleg lymfesirkulasjon) med sterk opphovning av (hud og underhud, særleg i) beina; elefantsjuke
elefantjakt
SUBSTANTIV
elefantsjuke
SUBSTANTIV
elefantiasis
Det å vekse seg for stor; sterk oppsvulming
Administrasjonen, verksemda har el. lir av elefantsjuke