wordify
bokmålsordboka
særegenhet
SUBSTANTIV
Eiendommelighet, egenhet
Hun kjente hans særegenheter
særeie
SUBSTANTIV
Det at en (særlig ektefelle) eier noe utenom formuesfellesskap; til forskjell fra felleseie
Ha særeie
Være gift på særeie
særegen
ADJEKTIV
Av egen
eiendommelig, spesiell, særmerkt
Det var en særegen stemning i den gamle stua
Ha en særegen grunn til å gjøre noe
Skikken er særegen for distriktet
sær
ADJEKTIV
Norrønt sér, egentlig ‘for seg, særskilt’, dativ av refleksivt pronomen tredje person
egen, rar
Være sær av seg
Ha sære meninger
mutt, furten
Nå må du ikke bli sær
nynorskordboka
sære
VERB
Av sær
Setje for seg sjølv; skilje (ut)
Sære sauene
særeige
SUBSTANTIV
Det at einkvan (særleg ektemake) eig noko utanom ei sams eige, til skilnad frå sameige
Vere gift på særeige
særeigen
ADJEKTIV
særmerkt, spesiell
sær
ADJEKTIV
Norrønt sér eigenleg ‘for seg, særskild’, dativ av refleksivt pronomen 3. person
Som merkjer seg ut; eigen, rar, særmerkt; spesiell
Det var eit sært tilfelle
Ha sære meiningar
Vere sær av seg
For seg sjølv, særskilt, utskilt
Eg kan ikkje få det sær
Leggje noko sær