wordify
bokmålsordboka
kjør
SUBSTANTIV
Av kjøre
Stor travelhet
Kjøret går (festen har begynt)
Det er et forferdelig kjør på jobben om dagen
Være på kjøret
Feste hardt (en periode)
I ett kjør
Uten stans
kjøredoning
SUBSTANTIV
kjøretøy
kjørebane
SUBSTANTIV
Den delen av vei, gate som er beregnet for kjøretøyer
kjørebru, kjørebro
SUBSTANTIV
Bru for kjøretøy, særlig låvebru
nynorskordboka
kjerald, kjørel
SUBSTANTIV
Norrønt kerald
(tre)kar til å samle eller lagre noko i; tønne, fat, dunk; kjer
Samnemning for mugge, kopp, skål, tallerk og liknande; steintøy
kjørnar
SUBSTANTIV
Frå tysk av Kern ‘kjerne’
Stålstong med spiss til å setje merke på arbeidsstykke av metall med
kjørr
SUBSTANTIV
Norrønt kjǫrr m
kjerr
kjørvel
SUBSTANTIV
Gjennom lågtysk, frå latin caerefolium av, gresk khairein ‘glede’ og phyllon ‘blad’
(krydder)plante av slekta Anthriscus i skjermplantefamilien